All the reviews aquired for 'The Mourning'
Strålende blanding
Vellykket spill hinsides sjangre
Erik Steinskog
Bergens Tidende
Publisert 6. februar 2008
Navyelectre er Jonas Howden Sjøvaag, som spiller de fleste instrumentene på denne platen. Den overskrider sjangere og blander ulike musikalske dimensjoner, men samtidig lyder det veldig helhetlig. Elementer hentes fra så vel elektronika, akustisk improvisasjonsmusikk, minimalistiske figureringer og en popsensibilitet.
Til tider minner det litt om prosjekter fra Mike Patton eller Jan Erik Kaada, både hva gjelder instrumentasjon, sjangerblanding og vokalbruk. På «Then spring exploded into night» bidrar Jørgen Munkeby fra «Shining» med en flott synth-sax solo. Selv om lyden er den samme som en keyboardsynth, blir resultatet likevel interessant, fordi fraseringen og tonevalget har saksofonens dimensjoner i seg. Dermed oppstår det en liten motsetning mellom tonevalg og lyd, som kiler øret.
En lignende detalj er hvordan blandingen av Casio-keyboards og klarinetter viser enda et eksempel på hvor strålende blandingene på denne platen fungerer.
Links:
click - BT
full, uncut article
|
Melodisk messende
Christine Skogen Nyhagen
Universitas
Publisert 27. februar 2008
Et åpent øye stirrer ut mot oss fra et gråaktig mørke. Blikket er hverken tungsindig eller lystig, men snarere omsvøpsløst, åpent. Omslaget til Navyelectres nye album er betegnende for stemningen plata gir i løpet av første gangs lytting. Tittelen kan henspille både på «The Mourning», sørgeperioden etter et dødsfall, og «The Morning», den forløsende morgendagen som bringer nytt håp.
Tittelsporet, som har fått æren av å åpne plata, flyter fint med særegne bakgrunnsrytmer. Ordene «The Mourning» repeteres med mørk, mekanisk vokal i en messende, melodisk stil. Det repeterende preget går igjen i både lydbildet og vokalen på flere av låtene, og kommer virkelig til sin rett på mitt favorittspor, «Then spring exploded into light». Den bilderike teksten og framføringen av den er tilnærmet poetisk på et monotont, men suggererende vis: And then winter turns to spring, and then spring explodes into light, and then summer turns to night.
En annen inntagende låt er «Just another day», behagelig å lytte til, med en mørk undertone: Just another day that slowly turns to night, and our God sends his wishes, but they were never meant for me. Det avsluttende ordet «me» uttales her med en beksvart, uhyggelig dirring i stemmen. Nok til å skape uro, men av den stimulerende sorten.
Links:
click
|
Navyelectre, The Mourning
Ingeborg Huse Amundsen
Hamar Arbeiderblad
Bak artistnavnet Navyelectre titter Jonas Howden Sjøvaag frem.
Trommisen er aktiv med stikkene, og virker i både Eple Trio og Ignore foruten Navyelectre, hans soloprosjekt. The Mourning er Sjøvaags andre fødsel - oppfølgeren til 1 som ble utgitt i 2003. På Navyelectre-kloden regjerer en fusion av diverse sjangrer, der improvisert elektronika står som en nøkkelbetegnelse. Sjåvaag har valgt å bruke sang, keyboards og krevende elektronikk som hovedingredienser i sin livrett. Det låter minimalistisk, men stadig eksperimenterende. Hyppig bruk av repetisjon, skaper et mekanisk og messende preg på albumet.
I tittelsporet The Mourning sies de to ordene "The mourning" nøyaktig 130 ganger. Suggesjonen er et faktum - du blir dratt ned i et sort hull. Forvirrende og nesten litt vondt.
Sjøvaags stemme er svært enkel, men pen og følsom. I et såpass utfordrende musikalsk terreng, blir hans primitive vokal en befriende guide. When you lean back to fight a war går frem som et godt eksempel i denne sammenheng. Plata innehar et meget flott parti med synth-sax. Jørgen Munkeby fra Shining blåser ut en røff og upolert solo i sporet Then spring exploded into light. Klarinettspill er et gjennomgående element, og skaper en spennende kontrast til Casio-keyboards og teknologiske funn.
Om det finnes noe sånt som «elske-eller-hate-musikk», finner vi muligens Navyelectre ruslende inne på det området. Denne produksjonen er så vanskelig tilnærmelig, at selv etter titalls gjennomlyttinger har undertegnede problemer med å få et aldri så løst grep om noe som helst. Knitrende krumspring blir til og forsvinner uten å sette spor, gjentakende momenter oppleves som ubehagelige repriser. Det er flott å utforske, supert å være eksperimentell og viktig å være nyskapende. Men hvor flytende kan en produksjon være, før den totalt mister fasongen?
Hvor flimrende kan et bilde være, før det blir mer tiltalende å lukke øyet? Vanskelig musikk er nødvendig, men Navyelectres The Mourning blir dessverre intetsigende i sitt ivrige forsøk.
Links:
click
|
Ensom sang
Morgenbladet
Svein Egil Hatlevik
Publisert 08. februar 2008
Stadig flere lever som enslige. Stadig flere lager musikk som enslige. Studionerden lager folkemusikk for en individualistisk tid. Jonas Howden Sjøvaag alias Navyelectre lydsetter alenegang.
Jonas Howden Sjøvaag har valgt å lage musikken sin alene, og en mannsbandet hans heter Navyelectre. Som oftest når folk sitter hjemme og fikler med musikk utstyret sitt, blir resultatet ganske idiosynkratisk: Popmusikk som lages hjemme av én person blir gjerne særere enn den musikken som skapes av duoer, trioer, band og så videre.
Sånn sett passer Navyelectre sømløst inn som et nerdete studioprosjekt blant nerdete studio prosjekter. Og skulle det være noen tvil: Her i huset setter vi ofte pris på nerdete musikk som folk har laget hjemme hos seg selv. Denne måten å lage musikk på har oppstått etter at innspillingsutstyr er blitt veldig mye billigere og mer tilgjengelig etter midten av 1990-tallet. Folk flest har råd til det, bare de prioriterer litt. Man kan snakke om denne typen musikk som vår tids folkemusikk – i dag er datamaskinen et mer folkelig instrument enn fela eller trekkspillet.
Årstidene.
Her er det på sin plass å presisere at The Mourning ikke er en elektronikaplate (her er ut strakt bruk av akustiske gitarer, trommer og pianoer), men det er definitivt en studio nerd-plate i den forstand at Sjøvaag spiller alle instrumenter selv, i tillegg til å synge. Rett nok finnes to velkomne unntak, og av disse er det spesielt verdt å trekke frem synth-saksofonsoloen til Jørgen Munkeby (også kjent fra Shining) på «Then spring exploded into light».
Denne låten er sannsynligvis den sterkeste på platen, med en beroligende vokal fremføring over en nok så dramatisk og hektisk gitarrytme. Teksten består av en rekke konstateringer av forandringer i årstidene, av typen «And then spring ti me came along», «And then autumn came along», «And then sum mer turns to night» og «And then spring evaporate into summer, but not late». Og jeg tenker at jeg synes det føles godt å høre på en sang som på en så beroligende måte ganske enkelt – helt uten dramatikk – konstaterer at tiden går.
På randen.
I andre til feller kan det være mer vanskelig å vite om Sjøvaag er ironisk eller ikke – eller begge deler. Det beste eksempelet (egentlig også det eneste) er på den følsomme og salme aktige «Just another day», hvor én detalj preger helheten på en merkelig måte: Når han synger «And our god sends his wishes,» lesper han konsekvent på de tre s-ene. Hvorfor i all verden gjør han det? En kan bli nevrotisk av mindre.
Ensomhet.
I likhet med de fleste andre interessante plater, er også The Mourning nokså sjangeroverskridende. Den begynner med Steve Reich-aktig minimalisme, har inn slag av jazz-saksofoner, minimal elektronikk, crooning med mer. Det er dessuten vanskelig å se for seg at Sjøvaag ikke har hørt på for eks em pel Radiohead – men så har da også de fleste hørt på Radiohead.
Den mest uvanligeblandingen av stilarter hører vi nok på balladen «When you lean back to fight a war», hvor urolige saksofoner og en insisterende kneppen de rytme som høres ut som en geigerteller med hakk i platen, ledsager en tekst om soldater som dør i krig og ektefeller som blir etterlatt alene.
Ensomheten blir også tematisert i den eneste eksplisitt moraliserende låten på platen «Don’t ever think you’ll win». Her er moralen at det ikke går an å vinne over et hvert kjærlighetsforholds forutbestemte skjebne: De tar slutt. Hvis ikke hun gjør det slutt, gjør du det slutt, syn ger Sjøvaag. Og man tenker at Navyelectre er lyden av en mann som lager musikk alene.
Links:
Online newspaper available for subscribers only
|
Trist og elektrisk
 Tønsbergs Blad
Hans Christian Moen
publisert 27. februar 2008
Et elektronikaprosjekt som forsøker å forene støyelektronika med
visesang og følsom pop kunne gjerne gått rett i dass. Men Navyelectres
plate har klart å fange følsomheten og nærheten som ofte er styrken i
indie-rock og indie-pop. På "The Mourning" blir elektronikaelementene i
musikken en kontrast til denne vare tristessen og smånervøsiteten som
er gjennomgående for plata. Når det er sagt: Dæven, for en fin liten
bunke med sanger!
Links:
click
|
|
A project from Norway that invite us into a mysterious labyrinth of sounds
Hiroki Sugita
Swing Journal, August Issue
And now in English. Apparently it wasn't the easiest thing to translate, but it's understandable:
A project from Norway that invite us into a mysterious labyrinth of sounds
The second release following the debut album from 2004. This album
seems to be a one-man show by Jonas, a multi-instrumentalist and a
producer.
The sound mixes improvisation, folk, rock and electronica together, and
this tendency is present in many works of scandinavian musicians of
newer generation.
It seems elusive at first sight, but the joy is to explore the different points of pleasure.
|
|
THE MOURNING
Nordische-musik.de
Sebastian Pantel
Was ist das? Folk? Experiment? Loop? Rock? Jazz?
Elektropop? Keine Ahnung, alles davon und nichts eigentlich. Das macht
dieses Solo-Album von Jonas Howden Sjøvaag, Schlagzeuger beim Eple Trio
so ungreifbar – und so spannend. Gleich der Titeltrack ist ein gutes
Beispiel: Nach klimpernden, ziellosen Instrumental-Loops deklamiert
eine Computerstimme endlos »The Mourning«, was die saugende Präsenz
eines Radiohead-Songs erzeugt. Der zweite Track ist sowas wie eine
melancholische Ballade, von Bläser- und Computerschlieren unterlegt,
die wie die irisierende Musik des Kammerflimmer Kollektiefs klingen.
Track drei ist ein pathetisches Piano-Stück, das sich in eine knarrende
Ballade auflöst. Danach ein auf-die-Fresse-Elektropoptrack.
So schön Sjøvaag die Tracks zusammengebastelt hat, so ausbaufähig ist
seine Stimme. In den besten Momenten klingt er wie eine Mischung aus
Nick Cave und current93, manchmal aber auch nur haarscharf schräg neben
den richtigen Tönen. Ein Track, der perfekt funktioniert, ist das
düster strahlende »Then Spring Exploded Into Light« mit einem
entrückend tollen Sax-Solo von Shining-Chef Jørgen Munkeby. Echt ein
ziemlich schräges Album. Egal, was es nun eigentlich ist – dann
sortiert man's halt im heimischen Regal unter S wie »seltsam« ein ... (sep)
LINK
|
|
NAVYELECTRE
‘The Mourning’
Kwadratuur.be
Laetitia Parmentier
'The Mourning' van de Noorse artiest
Navyelectre is op zijn zachtst gezegd een eigenaardig, intrigerend
werkstukje. Eigenaardig, want in geen enkel hokje of genre in te
passen. Ergens tussen elektronica, folk en experimentele muziek zweeft
de unieke sound van Jonas H. Shvøaag. Ondanks de onduidbaarheid spreken
de nummers direct aan en creëert de gelaagdheid van veel songs op 'The
Mourning' een nieuwsgierigheid die niet wegebt na enkele luisterbeurten.
Het aparte, enigszins monotone stemgeluid van Jonas H. Shøvaag is een
van opvallendste elementen op deze plaat. In opener 'The Mourning'
wordt er gespeeld met een vervorming en eindeloze herhaling. Het is een
sterk nummer dat een akoestisch en sprankelend geluid combineert met
ongedurige synthtonen. Dat geeft aanvankelijk een gevoel van
onevenwichtigheid, maar uiteindelijk blijkt net die bizarre
confrontatie van verschillende elementen doorheen de plaat het meest
interessante en knappe. Na de frontale dissonantie
van het eerste nummer gaat Navyelectre een meer ingetogen, folky tour
op. 'When you lean back to fight a war' is een nummer in mineur dat
mooi wordt ingekleurd door het nogal Scandinavisch klinkende Engels van
Shøvaag.
Een constante op 'The Mourning' blijkt de uitdrukking (in muziek zowel
als tekstueel) van noodlottigheid te zijn, die soms met een bepaalde
drammerigheid gecombineerd wordt. In 'The Fuse is Lit and the Fire is
on' horen we dooreengevlochten stemmen en een industrieel aandoend
ritmisch patroon, dat zijn effect -de illusie van een voorbestemd,
onontkoombaar lot- niet mist.
Op de plaat lijken gevoelens van hevige opstand tegen dat 'noodlot'
afgewisseld te worden met een tristesse over dat gegeven. Een pareltje
van het laatstgenoemde soort is 'Then Spring Explodes in Light', een
droevig maar erg aantrekkelijk nummer waarin het sinistere van de
natuur tot uiting komt. Op het einde van dat nummer krijgen we een
heerlijke sax/synth solo van Jorgen Mønkeby van Shining.
Op geen enkel moment klinkt Navyelectre als iets bekends, maar hij weet
eclecticisme en eigenzinnig muzikaal autisme te vermengen. Op afsluiter
'Skullduggery' komt er plots wel een gelijkenis bovendrijven : het
(stem)geluid van Brian Eno ten tijde van 'Before and after Science',
allerminst een slechte referentie dus. Maar Navyelectre is vooral uniek
en ongrijpbaar.
Deze opmerkelijke plaat is tegelijk sfeervol en verontrustend. Jonas H.
Shøvaag klaart die klus volledig alleen en dat maakt ' The Mourning'
des te opmerkelijk. Een mooie plaat waarin zwaarte met lichtheid
gecounterd wordt, en die bewijst hoe eenvoudig mooi complexe muziek kan
zijn.
CD / Shipwreckords / Import (SHPWRK001)
LINK
In English (google translate, sorry):
The Mourning "by Norwegian artist Navyelectre is to say the least, a
curious, intriguing piece of work. Curiously, because in no box or
genre to fit. Somewhere between electronics, folk and experimental
music floats the unique sound of Jonas H. Shvøaag. Despite the
ambiguity speak directly to the numbers and creates the layering of
many songs on "The Mourning" is a curiosity that is not listening fades
after a few turns.
The separate, somewhat monotonous voice of Jonas H. Shøvaag is one
of most striking elements on the plate. In opener "The Mourning" is
played with a distortion and endless repetition. It is a number that a
strong and vibrant acoustic sound combines with fidgety synthesized
tones. That gives a sense of imbalance initially, but ultimately just
shows that bizarre confrontation of different elements through the
plate the most interesting and beautiful. After the frontal dissonance
of the first issue is Navyelectre a more subdued, folky on tour. "When
you lean back to fight a war 'is a minor number that is nicely colored
by the kind of Scandinavian-sounding English Shøvaag.
A constant on "The Mourning" shows the expression (in music as
well as textual) of fatal to his health, sometimes with a certain
drammerig health combined. In 'The Fuse is Lit and the Fire is on' We
hear voices and plaited by an industrial-like rhythmic pattern, that
its effect the illusion of a predestined, inevitable fate-not miss.
At the plate seem feelings of fierce rebellion against that
"fate" to be alternated with a tristesse that data. A jewel of the
latter species' Then Explodes in Spring Light, "a sad but very
attractive number in which the sinister nature of the reflected. At the
end of that number, we get a delicious sax / synth solo by Jorgen
Mønkeby of Shining.
At no time Navyelectre sounds like something familiar, but he
knows eclecticism and opinionated musical mixing autism. On valve
'Skullduggery' comes suddenly there is a similarity top drive the
(vocal) sound of Brian Eno at the time of 'Before and after Science',
not at all a bad reference so. But Navyelectre is unique and elusive.
This remarkable album is both attractive and worrying. Jonas H.
Shøvaag explains that job completely alone and that makes' The Mourning
'all the more remarkable. A nice plate of gravity with lightness face,
and that proves how easy it can be pretty complex music
|
|
|
